Retro Sunderland Drakt – The Black Cats fra Wearside

Sunderland AFC ble grunnlagt i 1879 av skotske lærere under navnet Sunderland and District Teachers' AFC, og allerede fra starten viste klubben ambisjoner langt utover det lokale. I løpet av 1890-årene dominerte Sunderland engelsk fotball på en måte som er vanskelig å forestille seg i dag – fem ligatitler på under tjue år ga dem tilnavnet «The Team of All the Talents». Denne tidlige gulleposten la grunnlaget for en stolt og krevende fankulturell arv som har forfulgt klubben gjennom alle dens opp- og nedturer siden. Roker Park, hjemmebanen som ble innviet i 1898, ble et festning av tett atmosfære og lidenskap. Her spilte Sunderland sine beste kamper og sine verste, og stadionet ble rammen for uforglemmelige FA Cup-triumfer i 1937 og 1973. Sistnevnte er kanskje den mest romantiske historien i FA Cups lange historie – Sunderland fra Second Division slo de regjerende ligamesterne Leeds United 1-0 i finalen på Wembley. Ian Porterfield scoret og Jim Montgomerys legendariske dobbeltredning er fremdeles blant de mest ikoniske øyeblikkene i engelsk fotball. På 1990-tallet gjennomgikk klubben en stor transformasjon. Roker Park ble forlatt i 1997 til fordel for det splitter nye Stadium of Light, et moderne anlegg med kapasitet for over 49 000 tilskuere. Klubben rykket opp til Premier League og opplevde umiddelbar suksess med en sjuendeplass i 1999-2000-sesongen. Men historien om Sunderland i det 21. århundre har vært en berg-og-dalbane uten sidestykke. Tre nedrykk fra Premier League, vunnet Championship, og den mørke perioden da de endte opp i League One – Englands tredje divisjon – for første gang på over 30 år. Dokumentarserien «Sunderland Til I Die» på Netflix viste hele verden den rå virkeligheten bak kulissene under denne krisen og skapte ny oppmerksomhet og sympati for klubben globalt. Rivalen Newcastle United og den evige nordøst-derby-kampen er dypt vevd inn i Sunderlands identitet. Kamp etter kamp mellom disse to byene har produsert drama, sinne, glede og sorg i like store mengder, og forholdet mellom de to fanbasene er et av de mest intense i engelsk fotball.

Sunderland har gjennom historien fostret og tiltrukket spillere av absolutt verdensklasse. Charlie Buchan på begynnelsen av 1900-tallet var en av de mest teknisk begavede spillerne i sin generasjon og gikk videre til Arsenal der han forvandlet klubbens spillestil. Len Shackleton, «The Clown Prince of Soccer», var kanskje den mest fargerike og underholdende spilleren Sunderland noensinne har hatt – en ekstraordinær dribler og kreativ kraft som kombinerte ferdigheter med et lekent humør. Kevin Ball var en uredd midtbanekjempe som definerte Sunderland på 1990-tallet og legemliggjorde klubbens kampvilje. Niall Quinn, den irske giganten, ble en folkehelt på Stadium of Light og scoret 61 mål i over 200 kamper – hans partnerskap med Kevin Phillips var en av Premier Leagues mest fryktede angrepsduoer ved årtusenskiftet. Phillips selv vant den gangen Gullstøvelen som ligaens toppscorer i 1999-2000 med 30 mål – den siste engelske spilleren som har klart dette bragstykket i Premier League. Darren Bent var en blytung og presis spiss som imponerte stort, og Peter Reid var manageren som tok klubben opp i Premier League og skapte en æra av selvtillit og ambisjoner. Roy Keane, Sebastian Larsson og den argentinske midtbanehelten Claudio Reyna er andre store navn som har representert The Black Cats med stolthet. I nyere tid har Jack Clarke og Ross Stewart markert seg som fremtiden for en ny generasjon Sunderland-støttere som drømmer om Premier League-retur.

Sunderlanddrakten er en av de mest gjenkjennelige i engelsk fotball – de røde og hvite vertikale stripene er et ikon som har holdt seg tro mot seg selv gjennom mer enn ett hundre år. På 1970- og 80-tallet var draktene enkle, rene og ærlige, med den karakteristiske stripedesignen og minimale detaljer. FA Cup-triumfen i 1973 ga draktene fra denne perioden en nesten mytisk status blant samlere – en retro Sunderland drakt fra denne epoken er et ettertraktet objekt. Umbro dominerte som leverandør gjennom store deler av 1980-tallet og produserte solide, klassiske designs. På 1990-tallet kom Avec og deretter Adidas inn med mer moderne snitt og grafiske detaljer typiske for tiåret. Da Stadium of Light åpnet i 1997, fikk draktene også en ny energi – Quinn og Phillips-eraens drakter med Quinn Sports og Reg Vardy som sponsorer er blitt tidsbegrensede klassikere. 2000-tallets drakter fra Nike og Lonsdale bærer preg av tidens mer eksperimentelle tilnærming til design. Bortedrakter i blått og stripete kombinasjoner fra ulike tiår gir samlere et rikt univers å utforske. Den mørke perioden i League One produserte overraskende nok noen svært pene drakter – enkle, klare og ærlige, som om klubben fant tilbake til røttene sine.